| Den iboende lengsel |
|---|
| av: Totto Bjørnå
Alle mennesker tror jeg har en fundamental iboende lengsel etter frihet og et vakkert, medmenneskelig, kjærlighets- og omsorgsfullt liv eller væren. Hvor kommer denne lengselen og dragningen fra, og hva er den? Hva betyr Gud, Buddha, Jehova, Solguden og naturen for oss ? Gjennom hele verdenshistorien har vi mennesker tilbedt noe større utenfor oss selv, og som også gjerne kan forklare vårt skaperverk. I gammel tid var det gjerne solguden som måtte tilbedes, med offergaver for å vise vår takknemlighet, vilje til å dele og kanksje for å vise bot for dårlige handlinger. Gudene ble også benyttet for å få støtte i kamper og mer krigerske handlinger. I mer moderne tid ble kirken og dens prester fremholdt som de utvalgte. De kunne gi oss råd, tilgivelse og også føre oss inn i hellige ekteskap med hverandre. Det hellige står sentralt, men hva er det vi holder hellig og hvorfor er det utenfor oss selv? Vi holder ulike ting hellig, avhengig av religion, kultur og livssyn. Dette kan være avholdenhet fra alkohol og sex, fromhet og dydighet. Kuer er hellige i noen kulturer og bare mat i andre. Noen holder byer hellig av historiske årsaker, for andre er naturen og jorden de går på hellig i den forstand at den ikke må forsøples. Noen holder kirken de går i og sine tradisjoner hellig. Her skal man være stille, ikke banne, rope, o.s.v. Mennesker kan føle seg styrket, bedre og lykkeligere til sinns, når de har skriftet i kirken eller deltatt på en gudstjeneste. Hvorfor? Har vi alle mennesker et behov for å tilbe noe, eller er det bare en måte å komme nærmere det vi kan kalle kjærligheten, renheten og kanskje den moralske selvfølelsen av dydighet? Har vi lettere for å akseptere oss selv når vi får tilgivelse for det vi føler, mener eller tror vi gjør galt? Kanskje vi mennesker i utgangspunktet sliter med å akseptere oss selv, akkurat som den vi er og med alt vi er. Muligens har vi også en iboende evne til å straffe oss selv for våre pålagte moralske lover, skjønt de varierer sterkt fra kultur til kultur, og fra land til land. Vår selvpålagte moral og fordømmelse vil vi raskt videreføre til andre, fordi vi i natur har vanskelig for å akseptere hos andre det vi ikke aksepterer i oss selv. Det er kanskje på tide å se oss selv i et annet lys og i en annen helhet enn før. Vi kan aldri være adskilt fra oss selv eller det vi er en del av. Vi kan derimot føle oss adskilt fra det vi akter og avholder, nemlig vår evne til å hjelpe og tilgi oss selv og derav hverandre.  Vi utvikler derimot en frykt for dette ukjente rom. Vi samler hele livet erfaringer som igjen skaper tanker og følelser. Det er vel ganske viktig å erkjenne at det meste i livet av vonde følelser er skapt, enten av en selv eller av andre. Frykten for å ikke være god nok eller ”ren” nok kan lamme en slik at man utvikler en tankekamp for å beholde det gode bildet i oss. Min erfaring er at vi mangler trygghet til å gå gjennom våre mørke rom, fordi vi ikke vet hva som befinner seg bakom der. Vi lever heller i en skuespillerrolle basert på hva vi tror andre forventer av oss. Der får vi aksepten for oss selv, i hvert fall for en stund. Uansett vil vårt eget savn etter gleden, tryggheten og og den opplevde friheten fortsette. Har enda ikke møtt noen jeg som motstrider dette. Kraften vi opplever å trenge for å gå inn i de ”mørke” rommene virker å være nesten uoppnåelig. Jeg tror det er fordi vi av natur er tillært at vi ikke skal ha vår egen trygghet, men finne den utenfor oss selv. Mitt store vendepunkt i livert ble når jeg i en av fryktens dypeste daler plutselig kjente en enorm trygghet, og at livet plutselig ble levelig. Levelig på en slik måte at min eksistensielle frykt som et godt menneske bare forsvant. Det krevde en overgivelse i meg. Den satt "langt inne". Overgivelsen kom av at jeg bare ga opp kampen mot meg selv og mine forestillinger. Følelsen kan jeg tenke meg er lik den mange kristne beskriver som å bli frelst - de er plutselig trygg i livet, har en havn å gå til når stormen blåser. Min havn er inni meg selv, det er alltid stille der. Denne havnen har ikke noe navn men jeg opplever den som et sted hvor mot, tillit og kjærlighet finnes i rikt monn. Når jeg er fortøyd i denne havnen så har jeg aldri opplevd å fordømme meg selv, ei heller har jeg hatt angst der. Etterhvert som tiden har gått har jeg lært meg å hente styrke fra denne havnen min, i både viten og handling. Jeg opplever at mine verdier kommer sterkere frem i handling dess mer jeg er i nærheten av den. Følelsene av å ikke takle hverdagen avtok sakte men sikkert. Den fortærende angsten som spiser alle gode opplevelser med hud og hår er borte. Lurte en stund på om denne havnen vill forsvinne i en tåke eller noe. Men nei, havnen har alltid vært der, den har fungert som min egen tåkelur når alt står på hodet og mine følelser og tanker raser – for jeg vet hvor havnen er – der inne i mitt indre. Dit jeg alltid kan gå inn og hvile. Jeg snur meg også der i havnen og skuer på det bølgende havet.  Det handler om å akseptere stormene, de hvitskummende bølgene, det blikkstille havet og alle båtene jeg møter. Fisk er det i havet også. Jeg kan både skue og dra ut i seilasene herfra og alltid vite at jeg er trygg. Om båten skulle springe lekk så får jeg ikke lenger en lammende panikk, den indre roen hjelper meg å tette hullet, uten å lage de værst tenkelige scenarioer på skipbrudd og død.
Jeg erfarer hver dag at jeg kan oppleve å seile enda lengre ut på havet – uten å være redd for ikke å nå havnen dersom det skulle blåse opp. Jeg visste det ikke, men forsøkte og erfarte. Så i all min gudetro, hva nå enn den måtte være, så har jeg fått den jeg har savnet og lengtet mest etter – troen på meg selv som et trygt og godt menneske.  Kilde: Totto Bjørnå. www.indianlighthouse.com |